Kveldsøkonomi, nerder og eventyrere – om å flytte hjem og vekk

Krönika skriven för RanaBlad, Norge, publicerad 29. September 2017. Av: Moa Björnson

”Vi må få ungdommen heim!”Kjenner dere igjen utsagnet? Ja, det er viktig med tilflytting av unge til Nord-Norge. Vi har lenge følget statistikken som viser at den yngre generasjonen forlater nord, og ikke tilstrekkelig mange kommer tilbake. Ikke heller tilstrekkelig mange flytter til landsdelen fra andre steder. Dette kan virke dystert, og i desperasjon gjentar man det kjente utsagnet med ennå større kraft: vi må få ungdommen hjem! En ekko går gjennom de Nord-Norske byene og distriktene, over fjellene og havet, gjennom skog og ut til de forblåste øyene. Kom heim! Men roper vi for døve ører? Kallet hører jo vi som bor her, men lytter ungdommen i byene i sør – dem som alle ønsker heim?

 

I det urbaniserte Norge er det en stendig aktuell tema med tilflytting og fraflytting. Det er ikke helt enkelt, men jeg har lyst å grav litt i hva vi egentlig mener med å måtte få ungdommen heim?

 

Er utsagnet et stille håp om at unge mennesker som har vokset opp i vakre nord, skal komme tilbake å bidra med nytt? Eller er det en skambelegging på kommuner som ikke klart å verne nok om ungene når de vokset opp, og derfor ikke er attraktive nok for å få dem hjem? I noen tilfeller er det kanskje en skuldlegging på selve ungdommen– dem som burde passe på landsdelen sin, gi tilbake til den bygd de kommer fra! Ibland legges skulden til noen helt annen – det er storbyenes feil, det er universitetenes feil, der er for mye som lokker vekk, det for enkelt å bli igjen i sør.

Mange ganger er det nok en herlig symfoni av litt av alt dette. Skuffelse, håp, skuld. Generelt lite løsningsorientert.

 

Men hva gjør vi?

 

Ja, Rana er faktisk den som jobbet på bra med å rekruttere ungdommen heim igjen. Der er det i snitt 6 av 10 i aldersgruppen 25-30 som fortsatt bor i Rana, til sammenligning med 4 av 10 i øvrige Nord-Norge (NRK 2016) Mye kan nok takkes Ranaregionens Næringsforening som matcher jobb med ungdommer og holder kontakten under studietiden. Gitt det er vert.

 

Men, er det kun jobb som gjør at ungdommen vil komme heim? Ikke bare.

I mange år har jeg levd med den nesten umotsagde frasen om at det aller fineste er å lykkes med å få unge mennesker fra landsdelen å gjøre det eneste riktige: vende tilbake til bygda si. Men det er noe som knirker der for meg. Jeg ville selv aldri ha flyttet hjem til stedet jeg kommer fra. Ikke fordi jeg ikke er stolt eller takknemlig for oppveksten min. Åmål (ja, jeg kommer fra Fucking Åmål) er en herlig plass som bidratt til mye godt i livet mitt. Men JEG vill ikke bo der. Hvor mange jobber det enn fantes. Jeg vill ut til nye steder som tilbyr noe annet enn det som er lommekjent. Ja, her sitter jeg nå på kjære Træna, en av Norges aller minste kommuner. Det er ikke bare de store byene som har tiltrekningskraft. Også små steder kan være attraktive.

 

I tilflyttings– bolyst,- og urbaniseringstider tror jeg vi må fokusere på mer en bare de tradisjonelle jobbene. Siste uken vær jeg på konferanse i Sverige for å presentere Træna. Konferansen handlet om alle de 250 svenske (små)kommunene som har en negativ befolkningsutvikling. Et svensk forskerpar (Mellander & Bjerke, se foredrag her) holdt et mye interessant foredrag om tilbakeflytting. De viste at det ikke er sammenheng mellom antallet jobb og tilbakeflytting. De som hadde tenkt å flytte hjem gjorde det uansett om det fantes jobb eller ikke. Dette er tankevekkende fakta. Derimot mente forskerne at det er andre viktige parameterer som gjør stedet attraktivt for den yngre generasjonen (det er i årene 25-35 som man flytter som mest). Steder som har møteplasser, kaféer, utesteder med åpningstider etter kl 18, lykkes i større grad å attrahere nye tilflyttere.  Når flere og flere er singler lengre, og venter med å danne famille trenger steder å forstå at tilgang på barnehageplass ikke er det desidert viktigste for valg av bosted. Forskerne mente at kommuner og steder i større grad må fokusere på konsumsjonsmuligheter og ikke bare produksjon. ”Kveldsøkonomien” er et begrep som jeg ikke tror at mange kommuner og næringsutviklere her i regionen opererer systematisk med.  Men det handler om kaféer, utesteder, opplevelser og kultur. Og at det er innmari viktig å innse at disse er parameterer for attraksjon anno 2017. (Les Mellanders blogginnlegg om saken her)

Så kom jeg over neste studie en uke etterpå. Telemarksforskning (les her) kunne vise at kulturtilbud i en kommune påvirker valg av bosted. Jeg tenkte da på mitt eget valg å flytte til Træna. Hvis ikke Trænafestivalen fantes hadde jeg da funnet ut at det vær et spennende bosted? Burde kulturbudsjettene få litt mer tyngde i byggingen av det fremtidige Norge?

Ytterligere et interessant eksempel i temaet oppdaget jeg i en rapport om hvordan ekstremsport kan brukes for å markedsføre et sted med formål å skape bolyst. Mange ganger er det de unike opplevelsene, de som få mennesker driver med, men som i gjengjeld skaper veldig dypt engasjement, undervurdert. Det skaper identitet til et sted, og et særpreg som kan lokke folk. Hvem hadde for eksempel trodd at Vardø helt i nordøst kunne fått tilflytting på grunn av fuglekikking? Eller att Træna som en av de minste kommunene årlig skulle få 100 søkere til vårt Artist in Residence-program. Folk som ønsker noe helt annet enn trygghet og stabilitet.

 

Dette tankegods utfordrer kommuner og regioners måte å handle på. De vanlige bolyst-folderne går ut på å få det å høre så bra ut for barnefamilier som mulig: trygg oppvekstmiljø, rikt fritidsliv, vakker natur og diverse andre klisjer. Man kan lure på hvor mange steder om passer inn i den beskrivelsen. Si meg hvilken kommune i Norge som IKKE har en vakker natur?

 

Er vi for enkeltsporete på hvem vi ønsker å tiltrekke til kommunene våres, og hvordan vi gjør det best? Kanskje er det slik at vi legger alt for mye vekt ved barnefamilier, trygghet og folk med slektsbånd til stedet og henger oss opp i att produksjon, arbeidsplasser og industri er det viktigste for å få ungdommen heim? Kanskje legger vi for litt fokus på målgrupper vi ikke tenker på? Singler, egenforetakere og eventyrere, folk fra andre landsdeler, eller for all del andre land? Nerder, ekstremsportere og fuglekikkere? Nordlendinger 2.0 kaller Brigt Dale (les her) fra Nordlandsforskning dem.

 

Tenk om vi kunne få en helt ny type tilflyttere å rope etter: Kom hit, her er spennende, omvekslende og kreativt, uventede ting skjer, også etter kl 18.

Kom å vær med å bygg opp ”kveldsøkonomien” gjør eventyrsturisme til dit levebrød, skap ekstremsportfestivaler, eller bygg din digitale firma her. Vi lover å rose deg like mye som den lokale ungdommen som flytter hjem til sin trygghetssfære!


@moabjornson

Annonser

Lämna en kommentar

Filed under Uncategorized

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s