Digitalisering, pandemi och flexibilitet mellan det urbana och rurala

I senaste numret av Sustain Nordic – Vol 3 fick jag i uppdrag att reflektera över pandemi, digitalisering och rurala möjligheter. Texten kan läsas nedan eller på sida 49-52 här

For English version scroll down.

Jeg bor i en av Norges minste kommuner. Træna med ca 450 innbyggere er en øygruppe noen timer ut i havet ved polarsirkelen. Fra min plass i havgapet i Nord-Norge ser jeg flere muligheter for en digitalisering som kan være gunstig for både by og land. Pandemien som spredte seg over hele verden i 2020, fikk konsekvenser på mange områder. Det var stor smittespredning i storbyene, og småkommunene med sine knappe ressurser var redde for ikke å kunne håndtere situasjonen ved et lokalt utbrudd. Mye ble usikkert og negativt, men vi så også positive effekter. På bare noen uker fikk vi for eksempel en ekspressdigitalisering – både i storbyene og langt ute på landsbygda. I denne svært spesielle tiden synes jeg at jeg ser noe vi ikke har sett før: en større forståelse for hvordan by og land henger sammen. Coronakrisen tydeliggjør hva vi synes er viktig, og hva vi har vanskelig for å gi avkall på. Bylivet med kafeer, restauranter og kultur på den ene siden. Og hyttetid med natur, friluftsliv og familie på den andre. Hytteforbudet i Norge var et hardt slag for folk, men ga også innsikt i hvordan ressursene er fordelt i landet, og hvor viktig det ser ut til å være for mange at de kan veksle mellom den tettbefolkede byen og den tynt befolkede bygda. 

Når alle jobber hjemmefra, endres også den tradisjonelle oppfatningen om sentrum og periferi. Når man ikke lenger pendler inn til en bykjerne eller et hovedkontor, er alle på en måte like nære og like langt borte. Bare båndbredden på internett utgjør en forskjell. Med denne massive øvelsen i fleksi-kontor har vi også fått nye oppfatninger om hvor og hvordan arbeid kan utføres effektivt og kreativt. På en gård på landet, i en leilighet i sentrum eller på en øy i havgapet? Kanskje kan en større fleksibilitet i lokalisering være en positiv effekt av pandemien?

I løpet av krisen ble det også tydelig at folkeregistrert adresse er viktig. Samfunnets funksjoner er planlagt for å kunne tilgodese tjenester og behov, basert på hvor du bor. Å befinne seg på steder utenfor egen kommune eller region er altså potensielt en samfunnsbelastende aktivitet. 

Fleksibel folkeregistrering 

I Norge er det klart at de fleste av oss har mer enn bare én plass vi kaller hjemme. Tenk om man administrativt sett kunne velge å være ”hjemmehørende” på flere steder? Kunne man da fordele skatter og avgifter til flere kommuner, slik at de ikke ble så avhengige av de som var 100 prosent folkeregistrert i kommunen? Da kan halvtidsinnbyggerne (hytteeiere, fjellfolk og deltidssurfere) med sine frilanskontorer også ”regnes med” som ressurser i den offentlige planleggingen. Kanskje bedrifter også kan tenke på nye konsepter for kontorlokalisering. Med dyr husleie i bykjernen burde det bli mer attraktivt med delte kontorer og fasiliteter andre steder i landet.

Digitalisering på skolene

Med skolestengingen i Norge har vi sett hvor raskt en omstilling til digital skolegang faktisk kan gjøres. Kanskje kan man ta dette med inn i planleggingen av skolesystemet og bygge inn økt fleksibilitet, slik at familier kan veksle mellom landsbygda og byen i fremtiden. På den måten kan man få en verdifull delingstid mellom småsteder (i sterkt behov for folk) og store byer. Det ville også påvirke året-rundt-økonomien på landsbygda, som i større grad kunne bygge opp en tjeneste for flere året rundt. Til nå har vi bare sett konturene av hva digitaliseringen kan gjøre. Her ligger det definitivt muligheter som er gunstige for både land og by, hvis vi bare vil.

English

I live in one of Norway’s smallest municipalities. With its 450 residents, Træna is an island a few hours out to sea, on level with the Arctic Circle. From my position in the strait of Northern Norway, I see several possibilities for a digitalisation that can benefit city and country alike. 

The pandemic that spread around the world in 2020 has had consequences on many levels. Our major cities became centres of infection and the smaller municipalities with their limited resources became fearful of not being able to handle a local breakout. There were many uncertainties and negative aspects, but we also noted some positive effects. In just a few weeks, we saw an express digitalisations, both in the major cities and in the furthest corners of the countryside. In these very strange times, I have seen something we have never seen before: a greater understanding of how the city and the countryside are connected. 

The coronavirus crisis clarifies what we believe is important and what we would struggle to give up. City life with cafés, restaurants and culture on the one hand. And cottage life with nature, outdoor activities and family time on the other. The ban here in Norway to go to your cottage was a bitter pill for many to swallow, but it also gave insight into how resources are distributed in the country and how important the ability to shift between urban and rural surroundings seem to be to so many people. 

When everyone is working from home, the common perception of city centre and peripheral areas also changes. When you no longer commute to a city centre or a main office, each person is in a way just as close or far away as the next. Only the bandwidth of your internet connection makes the difference. With 

this massive exercise in flexible offices, we have perhaps also been given a new idea of where and how work can be conducted effectively and creatively. At a countryside farm, in a city apartment or on an island in the sea? Perhaps a greater flexibility in localisation can be a positive effect of the pandemic?

This crisis also helped show that your registered address matters. Society’s functions are planned based on where you live in order to provide services according to need. Being in locations outside your home municipality or region can potentially make you a burden on society. 

Flexible population register 

Here in Norway, it is evident that most of us have more than one place that we consider home. Imagine if you, administratively speaking, could choose to be a “resident” of more than one place? Would it then be possible to distribute taxes and charges to more municipalities, so that they are not as dependent on only the population registered there. Then the 

part-time residents (cottage owners, alpine adventurers and part-time surfers) with their freelance offices would also “count” as resources in public planning. Perhaps a company can also consider new concepts for office localisation. With expensive rents in the inner cities, it should be more attractive to share offices and facilities in other locations in the country. 

Digitalisation in the schools When the schools closed in Norway, we saw how quickly a transition to digital schooling could actually be. Perhaps we can keep this in mind when planning the school system, making it more flexible so that families can alternate between the countryside and the city in the future. That way, we could achieve a valuable distribution between smaller villages (in need of a larger population) and the major cities. It would also affect the year-round finances of the countryside, which could to a greater extent provide a service for more people around the year. 

So far, we have only seen the outlines of what digitalisation could achieve. There are definitely opportunities here that would benefit both rural and urban areas, if we want them to.

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com-logga

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut /  Ändra )

Google-foto

Du kommenterar med ditt Google-konto. Logga ut /  Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut /  Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut /  Ändra )

Ansluter till %s